Skrothaug

grelt og stygt
det er slik hun føler seg
kastet på dynga

ubrukelig

Høst

det er mørkt ute
hun søker det motsatte
-lyset

det er kaldt ute
kroppen roper etter
-varme

det er grått ute
øyet savner
-fargene

det er trist ute
hun lengter etter
-glede

veg

tanker
følelser
handlinger
kroppslige kjensler

hvor er vi

hvilken veg skal hun velge?

raseri

det kjennes ut som at hun sprenges
det er noe der inne som bobler og vil ut

pust
pust
husk å puste

pust inn igjennom nesen
( mens du teller til  fire )
hold pusten
( tell til syv )
blås luften ut med sterk og _kraftig_ lyd
( mens du teller til åtte )

gjenta dette noen ganger

det går bare noen sekunder så kjenner hun at det er der igjen
det fyller hele henne
det koker der inne akkurat nå

hun gjentar pusteøvelsen

det er der fortsatt

hun er så sint
rasende sint
det koker
av raseri

arr

dei vonde orda
dei orda som får deg i sjokk
som stikk deg
og tar tak i deg
og sit der
for evig og alltid

dei orda som ein gøyme
som ein helst vil gløyme
dei orda som borre seg inn i ryggmargen
og blir sitjande

dei orda
dei vonde orda
som nokon sa til deg
som etterlate åpne sår

eigenkjærleik

Nokre menneske blir høg på seg sjøl

HAR DET GÅTT TIL HOVUDET PÅ DEI?

fortapt

bak
utenfor
bortenfor
lengre bort
dit du ikke kan se
skjer det noe som gjør vondt
veldig vondt, vondt langt inn i sjela

en smerte av lengsel, svik og uro
du føler deg mindreverdig
du føler deg tråkket på
smuldret opp
i småbiter
fortapt

bitterhet

 

bitterhetens gift

jeg har smakt den

Jeg pleide den, i en periode i mitt liv.

Bitterhet, sarkasmer, selvrettferdighet.

Trudde vel det ville hjelpe.

Offeret meg.

Det hjalp ikke.

Bitterheten er som en gift, en gift som dreper, langsomt.

Jeg fant det ut før den tok livet av meg.

Heldigvis.

Kunne litt om nåde og tilgivelse og sånt.

I den perioden bare teoretisk.

Til det snudde.

Til jeg fant den.

Til den fant meg.

Ikke i et plutselig øyeblikk, men sakte.

Slippe taket, vende tilbake til livet.

Et annet liv, men et liv.

Det gjorde godt å slippe taket.

Det gjorde godt å hvile.

Å vende fokuset bort fra meg sjøl.

Å bli meg sjøl igjen.

smerte

den er der et sted
den sitter fast
som en klump i brystet