Høst

det er mørkt ute
hun søker det motsatte
-lyset

det er kaldt ute
kroppen roper etter
-varme

det er grått ute
øyet savner
-fargene

det er trist ute
hun lengter etter
-glede

arr

dei vonde orda
dei orda som får deg i sjokk
som stikk deg
og tar tak i deg
og sit der
for evig og alltid

dei orda som ein gøyme
som ein helst vil gløyme
dei orda som borre seg inn i ryggmargen
og blir sitjande

dei orda
dei vonde orda
som nokon sa til deg
som etterlate åpne sår

Ord

Ord er magi
De kan glinse og skinne
De kan kaste skygger og påkalle mørke
De kan lukte både godt og vondt

Ord kan varme og ord kan smerte
Ord kan trøste
og ord kan skape uro

Ord kan trygge
ord kan bekymre
Ord kan samle
og ord kan splitte

Ord kan opplyse
og ord kan formørke
Ord kan åpne
og ord kan lukke

autoritet

den makta
makta som veks seg større og større

er det ei legitim makt?

en fremmed vilje over ens egen
underordning
autor­iteten tar beslutningene
fra de andre
den stjeler disse beslutningene
systematisk tilsidesettelse
drepende på menneskets hjerte og sjel

å se bort fra individualiteten

tenkeevnen
fornuften
sykner hen
autoriteten kveler
umyndiggjørelse
apati
ensomhet
usikkerhet
fremmedgjørelse

opprør mot autoriteten
og det er det faktisk noen som gjør
man hevder sin autonomi

mennesket har behov for å slippe fri fra autoritetens begrensninger

makt korrumperer
maktmennesker

makten etterstrebes særlig av mennesker som på forhånd betrakter seg som egnede til å ta andres beslutninger
dvs. mennesker som har en tendens til selvovervurdering og til å være asosiale og til å ville tilrane seg privilegier
makt korrumperer

All makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt.

fortapt

bak
utenfor
bortenfor
lengre bort
dit du ikke kan se
skjer det noe som gjør vondt
veldig vondt, vondt langt inn i sjela

en smerte av lengsel, svik og uro
du føler deg mindreverdig
du føler deg tråkket på
smuldret opp
i småbiter
fortapt

bitterhet

 

bitterhetens gift

jeg har smakt den

Jeg pleide den, i en periode i mitt liv.

Bitterhet, sarkasmer, selvrettferdighet.

Trudde vel det ville hjelpe.

Offeret meg.

Det hjalp ikke.

Bitterheten er som en gift, en gift som dreper, langsomt.

Jeg fant det ut før den tok livet av meg.

Heldigvis.

Kunne litt om nåde og tilgivelse og sånt.

I den perioden bare teoretisk.

Til det snudde.

Til jeg fant den.

Til den fant meg.

Ikke i et plutselig øyeblikk, men sakte.

Slippe taket, vende tilbake til livet.

Et annet liv, men et liv.

Det gjorde godt å slippe taket.

Det gjorde godt å hvile.

Å vende fokuset bort fra meg sjøl.

Å bli meg sjøl igjen.

smerte

den er der et sted
den sitter fast
som en klump i brystet

Suverene

 

de tror de er suverene

de blir høg på seg selv

 

Taper

Får ikke til noe

det blir liksom ikke

noe av…

noe av det

ener

NOEN VET ALT

NOEN ER BEDRE ENN ANDRE

NOEN ER BARE FØDT SLIK

@

ensom

stillhet
tung luft
mørkt
klamt
tiden står stille

forlatt
utstøtt
ignorert
tiet ihjel

krenket
sjikanert
nedverdiget

skam
sårhet

alene

flokk

hun forsøkte så varsomt som mulig
å si at hun følte seg annerledes
annerledes enn de andre

hun klarte ikke å gå sammen med dem
være en del av flokken

hvordan skulle hun si dette
uten at de skulle bli såret
eller føle seg tråkket på tærne

hva var det som gjorde at hun følte seg så annerledes?

ikke noe spesielt
ingenting egentlig

det var bare det at hun aldri har klart å la seg styre av autoriteter
eller har likt noe særlig godt å gå i flokk

hun føler det som klamt og ufritt
som noe som hun MÅ liksom

hun blir redd for å ikke kunne gå den veien hun selv vil
ønsker
og har lyst til

dessuten så er det jo ikke sikkert at de har rett

det ville være for snart å bare gå der sammen med dem
fordi de vil det liksom

hun må jo først få tid til å tenke etter hva hun mener selv
uavhengig av hva de andre mener

og

det tar tid

historieløst

uten gamle kunstverk

uten gammel historie

blir det historieløst

 

Tid

tid

inn i tiden
ut av tiden

innelåste følelser
utestengte følelser

bevarte øyeblikk
tapte minner

tid

Nåtid

Er det egentlig mulig å være helt tilstede i nuet?

-hele tiden?

Alltid være akkurat her og nå?

Uten å se seg tilbake

uten å la fortiden streife såvidt borti en

uten å bære med seg det som har skjedd?

Enn hva hvis tanken begynner å danse

framover

og

bakover

er du fortsatt tilstede

i nuet?

streif av fortid

…….. og kost litt foran din egen dør
før du akker deg over andre

tankene går tilbake på hva som gjorde vondt
den gang
hva som gjorde at hun låste seg inne
trakk seg tilbake
gikk i dvale

hva var det egentlig som skjedde?

Se rett framover.

Jeg stålsetter meg

puster inn

retter meg opp i ryggen

puster ut

og er klar

Innledning

kroken på døra
hun trengte en pause
stoppe opp og se seg tilbake
sortere og bearbeide inntrykkene

Alt nytt begynner med kaos.

 

Kanskje dere har laget dere noen nyttårsfortsetter for året som kommer?

Det er liksom litt som å begynne på nytt. Legge noe bak seg. Et skille mellom fortid og framtid. Man har muligheten til å justere…på veien…liksom…

Hva vil man justere?

Alle rutinene som du kjenner, den forutsigbare hverdagen, den som inneholder planer og forventninger, langsiktige og kortsiktige mål – den hverdagen som faktisk er selve livet, er vel bra?

Men hva om den plutselig og uventet blir snudd på hodet?

Hvordan takle det?

Og hvordan sortere, rydde opp, ta noen nye GREP. Lage nye systemer som inspirerer og som kan hjelpe til å lage en slags erstatning for den tapte «vanlige» hverdagen.

Planer og mål er viktig, og jeg vil gjerne dele noe av det sorteringsarbeidet som jeg ønsker å ta tak i i det nye året.